“God morgen, Morgen. God natt, Natt.”

Hei. Her er et dikt om en fiktiv fire år gammel gutt som bor i min tankeverden. Ikke utenkelig at jeg skulle ønske at jeg selv var denne gutten.
I alle fall …
_____________________________
“jeg fant ingen sang å synge

så jeg stod og så ned

litt sjenert vinket jeg
“god morgen, Morgen”

“god natt, Natt”

jeg limer noen stjerner til månen
og putter sneen tilbake i skyene

Han som gjorde meg ivrig
etter å gjøre gode gjerninger
ble hengt på et tre
lyset vil bringe rettferdighet
gjennombore dragen med en regnbue”

“Så liv”

“I femten år
har jeg tenkt på hva
du sa om meg:
“han håpet så hardt
at det lille hjertet brast”

visste du
hvordan lyden av
strykeinstrumenter
vever seg inn i sjelen min
og hvor gjerne
jeg ville utøse
sorgens krukke
men også
mine hviteste følelser
i tonedikt

så du hvordan
mine drømmer og visjoner
overgikk mine evner
og skuffelsen
malte himmelen grå

men nå som jeg eier
livets lys ved Kristus
sår jeg liv
i nedbøyde mennesker
og renser meg selv
i håpet om å bli
min Herre lik”

“Det fineste tilholdssted”

“Det fineste tilholdsstedet
i sjelens hus
er fantasien
hos meg et loft
med store vinduer
mot himmelen
hvor jeg kan lytte til skyenes
symfoni mens de passer
sine plikter
jeg selv har visst fri
på ubestemt tid
jeg er ganske sikker på
at jeg ikke er på sykehus

den fornemste gjest i sjelens hus
er ikke Paul Klee eller Monét
eller min første forelskelse
men Jesus Kristus
han som samler alle mine tårer
i en flaske
og som stille bærer hemmeligheten
om hvem han er
til den lykkelige dag
han låser seg inn
og overvelder
det indre menneske
med sitt himmelske nærvær”

“Jeg tror kjærligheten har talt til oss”

“å drømme frem ord
som vekker hjertet
er alt jeg kan
 
selv kan jeg ikke dømme
mine eller andres ord
utenom ved
hjertebank
jeg tror kjærligheten
har talt til oss
 
for kjærligheten
makter ikke å holde sine
tanker inne
men taler rene
ord i rett tid
 
se den døende Kristus
be for sine fiender”

“Erlend har flyttet”

Erlend har flyttet
men heldigvis
ble speilbildet hans
igjen i speilet

speilbildet hadde kanskje
anklaget ham
for forfall
slik speilbilder gjør
(kanskje er det deres plikt,
eller et velment forsøk
på å hjelpe)

siden speilbilder
sjelden får komme til orde
er de ikke så flinke til
å formulere seg
og snakker heller ikke så mye
men de er observante
og flinke til å lytte
en sen høstkveld
fant jeg ut at vi kunne
høre på kassetter
og drikke kakao sammen

vi lyttet til Bach sin arie
fra Goldberg-variasjonene
og konkluderte med at
dette er slik det høres ut
når regnet faller på taket i himmelen